“Lærelyst på avveie” av Ellen Krogh- Hansen og Ane Fagerheim
Lærelyst på avveie – en podkastserie om en oversett elevgruppe
Ellen Krogh-Hansen, avdelingsleder
Ane H. Fagerheim, lektor med tilleggsutdanning
Mellom 10 og 15 prosent av elevene i norsk skole har stort læringspotensial. Likevel er dette en elevgruppe som har fått (for) lite oppmerksomhet både i lærerutdanningen og i skolene. Selv om fokuset på elever med stort læringspotensial fikk en< oppsving etter at NOU-en «Mer å hente» kom i 2016, har vi gjennom arbeidet med podkastserien «Lærelyst på avveie» erfart at vi fremdeles har mer å hente på å skape et bedre fellesskap og større rom for læring, både på systemnivå og i hvert enkelt klasserom.
Vi som har laget podkastserien, er helt vanlige skolefolk – en avdelingsleder og en lærer i videregående skole. Da vi fikk en erkjennelse av at det finnes en elevgruppe vi kanskje både har oversett og misforstått, startet vi arbeidet med å finne de folka som kan langt mer enn oss om disse elevene. Så godt som alle vi har kontaktet og spurt om å bidra til podkasten – både forskere, lærere, skoleledere og elever – har sagt et uforbeholdent «ja» til å stille opp. Det forteller oss at behovet for å få ut kunnskap om disse elevene er stort. Vi er derfor så heldige at vi har fått med oss mange av landets klokeste når det gjelder akkurat disse elevene.
Episodene i «Lærelyst på avveie» tar opp temaer som intelligens og WISC-testing, læring, motivasjon og lærelyst, identifisering av elever, pedagogiske metoder og erfaringer og stort læringspotensial i kombinasjon med ulike former for nevrodivergens. Gjennom alle samtalene er det noen elementer som går igjen og som har festet seg hos oss:
Handlingsrommet til kommunene og skolene er stort og i svært mange tilfeller uutnyttet. Først og fremst handler det om økt kunnskap også hos dem som organiserer og leder læringsarbeidet på skolene. Kanskje kan man organisere klasser og grupper litt annerledes av og til. Kanskje kan elever på ulike trinn eller ved ulike skoler av og til ha prosjektuker der de kan utforske kunnskap og utvikle kompetanse som det ikke er rom for i det vanlige klasserommet. Eller kanskje kan man benytte 25 %-regelen og omdefinere deler av fag- og timeplan for enkeltelever for å treffe den enkeltes behov for læring og utvikling bedre. Forsering og hospitering brukes i noen grad noen steder, men hva er hensiktsmessig og mulig i den enkelte kommune?
Handlingsrommet til læreren er stort. En kompetansebasert læreplan gir læreren stor autonomi og muligheter til å tilrettelegge opplæringen for alle elever. De fleste lærere vil nok kjenne seg igjen i følelsen av å ikke strekke til, av å stå i spennet mellom dem som strever og dem som presterer høyt. Forskning viser at vi ofte «legger oss på midten» og legger opp undervisningen til de elevene det er flest av, for deretter å lage tilpasninger til dem som trenger det mest. Men hva om vi snur på det og først utforsker hvor langt det er mulig å trekke enkelte av elevene, for deretter å tilpasse opplegget og vurderingsarbeidet på en måte som gjør at alle elevene kan få utvikle seg og lære på det nivået de er og med de ulike forutsetningene hver enkelt har? I mange tilfeller vil det være mulig å lage opplegg og oppgaver som treffer alle elever uten å måtte lage egne tilpasninger til mange elever på individuelt grunnlag.
Fellesskap er helt avgjørende for alle elever, og elever med stort læringspotensial viser seg å ha en større sårbarhet for å falle utenfor fellesskapet, både faglig og sosialt. Altfor mange av elevene i denne gruppa faller ut av skolefellesskapet, både faglig og sosialt, til tross for at de har et potensial til å lykkes, utvikle seg og mestre en skolehverdag.
Også elever som klarer seg fint i skolen, trenger støtte fra læreren for å komme ut i sin nærmeste utviklingssone og få reelle mestringsopplevelser. Det er et paradoks at nettopp høytpresterende elever i elevundersøkelsen oppgir at de i mindre grad enn andre elever opplever støtte fra læreren. De fleste elever med stort læringspotensial har større behov for autonomi og mindre behov for pugging enn de fleste andre. Likevel trengs støtte og struktur i læreprosessene.
Alle elever har et grunnleggende behov for å bli sett, hørt og forstått. Kanskje er vanskene og adferden noe annet enn det vi først tror. Rådet fra svært mange – om ikke alle – forskerne, ungdommene og lærerne vi har snakket med, er tydelig: Vær nysgjerrig, bli kjent med hver enkelt elev og vis interesse for dem.
Etter å ha laget denne podkastserien, mener vi at absolutt at vi har mer å hente. Både for hver enkelt elev som i større grad vil oppleve fellesskap, mestring og faglig utvikling i skolen, men også for samfunnet. For det første vil vi kunne spare store summer «i den andre enden» ved å forebygge skolefravær, mistrivsel og psykisk sykdom. For det andre er det spennende å tenke på hva disse kloke, lærelystne barna og ungdommene kan kunne oppnå i fremtiden dersom de får utvikle sine evner og sin lærelyst gjennom sin skolegang. Har vi egentlig råd til å gjøre annet enn å bli mer bevisste på nettopp disse elevene?
